Det er fristende å tro at dype meditative tilstander, psykedeliske innsikter eller øyeblikk av mystisk oppvåkning er ensbetydende med indre evolusjon. Burde ikke et dyptgående møte med det guddommelige også gjøre oss klokere, snillere og mer etiske? Burde ikke noen som snakker om kjærlighet, enhet og transcendens, legemliggjøre nettopp disse idealene? Men bevisene tyder på noe annet.

Vi har sett dette paradokset gang på gang: yogalæreren som mishandler elevene, meditasjonsguruen med raseriutbrudd, plantemedisineren som har gått seg vill i egoet. Opplysningshistorier blandet med dårlig oppførsel. Ekstase etterfulgt av utnyttelse. Jo dypere vi ser, desto mer dukker en foruroligende sannhet opp til overflaten: Det er fullt mulig å føle seg dypt forbundet med det guddommelige og samtidig være følelsesmessig reaktiv, moralsk inkonsekvent eller relasjonelt umoden.

Denne urovekkende uoverensstemmelsen er ikke en feil i systemet, det er en funksjon vi må lære oss å se klart.

I denne tredje delen av vår serie om åndelig forbigåelse utforsker vi hvorfor indre oppvåkning ikke alltid fører til helhet. I det første innlegget, Vi har gått gjennom hva åndelig forbigåelse er, hvordan du kan gjenkjenne den og hvordan du kan begynne å jobbe deg gjennom den. Det andre innlegget utforsket hvordan psykedelika enten kan belyse dette mønsteret, eller forsterke vår innvikling i det. Med utgangspunkt i integrerte utviklingsrammer skal vi nå undersøke hvordan menneskets psyke utvikler seg i flere, ofte uavhengige, dimensjoner, og hvordan det å være avansert på ett område (som åndelig innsikt) ikke automatisk løfter de andre (som emosjonell intelligens eller moralsk resonnering).

Vi vil også rette et kritisk blikk mot kulten rundt den åndelige læreren og risikoen som oppstår når vi projiserer perfeksjon på dem som fremstår som oppvåknede. Gjennom dette perspektivet vil vi konfrontere ubehagelige, men nødvendige spørsmål om makt, karisma og skyggesiden av åndelig autoritet.

Dette er ikke et oppgjør med åndelighet, det er en invitasjon til å gå dypere. Til å slutte å forveksle topptilstander med stabile egenskaper. Til å kultivere dømmekraft ved siden av hengivenhet. Til å integrere, snarere enn å flykte.

1. Ett selv, mange linjer: Å forstå menneskets utvikling utover det spirituelle

Når noen har åndelige høydepunktsopplevelser , enten det er gjennom meditasjon, bønn, pustearbeid eller psykedelika, føles det ofte som om de har "kommet frem". Og omgivelsene kan begynne å projisere visdom, renhet eller autoritet over på dem. Men åndelig innsikt er ikke det samme som følelsesmessig modenhet, psykologisk integrasjon eller etisk klarhet. Dette er forskjellige linjer, og oppvåkning på det ene området løfter ikke automatisk de andre.

Hvis åndelig oppvåkning var nok til å gjøre oss hele, ville verden vært full av opplyste helgener med plettfrie rulleblad. Men som historien og mange av våre personlige erfaringer smertelig tydeliggjør, er det langt fra sant.

1.1 Introduksjon til Ken Wilbers integrale teori 

For å forstå dette trenger vi et mer flerdimensjonalt kart over menneskelig utvikling. Et av de mest overbevisende rammeverkene for dette kommer fra filosofen Ken Wilber og hans integrale teori [1]som inviterer oss til å se selvet ikke som en enkelt linje på vei mot opplysning, men som en konstellasjon av intelligenser i utvikling, som alle vokser (eller ikke vokser) i sin egen tid.

Ifølge Wilber utvikler ikke mennesket seg i bare én retning. I stedet utvikler vi oss gjennom flere "utviklingslinjer", distinkte, men sammenhengende dimensjoner som [1] [2] [3]:

• Kognitiv intelligens: vår evne til å tenke, resonnere og forstå komplekse ideer.
• Emosjonell intelligens: vår evne til å gjenkjenne, regulere og reagere på følelser, både egne og andres.
• Moralsk utvikling: vår følelse av rett og galt, rettferdighet, empati og etisk ansvar.
• Mellommenneskelige ferdigheter: hvordan vi forholder oss til, knytter kontakter og bygger relasjoner med andre.
• Estetisk sensitivitet: vår åpenhet for skjønnhet, kunst og harmoni.
• Somatisk/kinestetisk bevissthet: hvordan vi lever i og forstår kroppen vår.
• Åndelig intelligens: vår evne til transcendens, tilstedeværelse og kontakt med det hellige.

1.2 Differensiell utvikling

Hver av disse linjene utvikler seg langs sin egen bane, noen ganger i harmoni, ofte ujevnt. Du kan være en briljant teoretiker, men følelsesmessig ustabil. En begavet meditator som manipulerer folk. En forkjemper for sosial rettferdighet som ikke har tilgang til stillhet eller stillhet.

Det er dette Wilber kaller "differensiell utvikling" [4]og det er en av de mest befriende og ydmykende ideene vi kan ta til oss: Du kan være høyt utviklet i én retning og sjokkerende umoden i en annen.

Å forstå den ujevne menneskelige utviklingen er ikke bare en filosofisk innsikt, det er noe vi alle lever med. Og når du først har begynt å se disse mønstrene, kan du ikke slutte å se dem. La oss utforske noen reelle asymmetrier i utviklingen:

• Åndelige høyder, emosjonelle stormer

De har deltatt på ti dagers stille retreater. De siterer Rumi til frokost. De snakker om "å være til stede" og "å leve i flyt", men skriker når Wi-Fi-en deres kutter ut.

Denne personen kan riktignok ha berørt tilstander av enhet, men har ikke bygget opp de emosjonelle musklene som skal til for å håndtere konflikter, grenser eller sårbarhet. Oppvåkningen lever i skyene, ikke i nervesystemet.

• Kognitiv mestring, moralsk forvirring

De kan dekonstruere buddhisme, nevrovitenskap og kvantefysikk i samme åndedrag. De har en podkast. De skriver artikler på Medium om å "dekonstruere selvet". Og likevel rettferdiggjør de å lyve for partneren sin "for ikke å knytte seg til noe", eller å manipulere følgere fordi "sannheten er relativ".

Denne personen kan blende deg med logikk og kompleksitet, men det etiske rammeverket deres har ikke modnet. De forveksler smarthet med visdom.

• Empatisk glød, kognitiv tåke

De er så snille. De kan føle alles energi. De gråter med deg, holder rundt deg, føler deg. Men når det gjelder å navigere i nyanserte ideer eller systemisk kompleksitet? De kan ha problemer med å oppdage manipulasjon eller sette grenser, og noen ganger forveksler de intense følelser med en dypere forbindelse.

De kan lett bli såret, gi for mye og utydeliggjøre grensen mellom empati og overdrivelse. Hjertet deres er vidåpent, men de er fortsatt i ferd med å lære seg å balansere det med dømmekraft.

• Somatic Grace, Indre uutforsket

De beveger seg som et dikt. De puster skjønnhet. Instagrammen deres er et galleri av håndstående på fjelltopper. Og likevel er forholdene deres et rot. De spøker med folk, bagatelliserer andre på subtile måter, eller lener seg tungt på performative "lys og kjærlighet".

Her er kroppen tempelet, men psyken forblir uutforsket. Traumer blir forbigått gjennom bevegelse, ikke metabolisert.

1.3 Hvorfor det er viktig for søkere

Dette er ikke karikaturer. De er kompositter, ekkoer av virkelige mennesker, virkelige ledere og, hvis vi skal være ærlige, virkelige deler av oss selv. Å erkjenne disse ubalansene handler ikke om å klandre noen. Det handler om å bryte fortryllelsen som sier at "åndelig betyr overlegen".

Det er fullt mulig å være langt fremme i utviklingen på ett område, men bli hemmet på et annet. Og når samfunnet (eller et fellesskap) belønner én linje, som karisma eller innsikt, uten å ta ansvar for andre, kan resultatet bli farlig. Det bringer oss til neste kapittel:

2. Skyggesiden av oppvåkningen: Autoritet, asymmetri og misbruk 

Det er nettopp denne asymmetrien i utviklingslinjer som forklarer hvorfor noen av de mest karismatiske åndelige lederne også har opptrådt på dypt krenkende, selvmotsigende eller narsissistiske måter. De kan ha hatt genuin tilgang til det guddommelige, men har vært underutviklet i sin emosjonelle eller moralske intelligens.

Når vi forstår at menneskets utvikling utfolder seg langs flere linjer, blir det klart hvorfor myten om den "fullt opplyste guruen" ikke bare er villedende, men også dypt farlig. Dette misforholdet kan gå ubemerket hen, særlig når det pakkes inn i karisma, kapper, sanskrit-sitater eller psykedelisk veltalenhet. Det blir heller ikke stilt spørsmål ved, takket være den opplysningskulten vi ofte bygger opp rundt dem.

2.1 Pre/Trans-fellen: Å forveksle barnet med vismannen

2.1.1 Hva er Pre/Trans-feilslutningen?

Wilber kom opp med denne ideen for å forklare en vanlig misforståelse om hvordan mennesker vokser og tenker [5]. Han sier at mennesket utvikler seg gjennom tre store bevissthetssoner:

• Pre-rasjonell: Tenk på dette som "småbarnsfasen". Den er magisk, emosjonell og noen ganger litt kaotisk, som å tro på eventyr eller følge en leder blindt fordi han eller hun virker mektig. Det er ikke dårlig, det er bare en tidlig fase, som når et barn tror at månen følger dem hjem.
• Rasjonell: Dette er "forsker"-fasen. Du begynner å bruke logikk, fornuft og bevis, som å finne ut at månen bare er en stor stein i verdensrommet. De fleste voksne holder til her, og analyserer verden med klar, praktisk tenkning.
• Transrasjonell: Nå er vi på "vismannsnivået". Det er her du går utover logikk, men likevel inkludere det. Tenk på dype åndelige innsikter, meditativ salighet eller en dyp følelse av tilknytning til universet. Det er ikke anti-vitenskap, det er bare større, som å se verden både som vitenskapsmann og en poet.

Pre/trans-feilslutningen oppstår når folk forveksler det før-rasjonelle (småbarn) med det transrasjonelle (vismann). Det er som å forveksle et barns kruseduller med et mesterverk av en zen-mester. Eller omvendt, å avfeie en vismanns visdom som barnslig nonsens. Begge feilene skaper store problemer!

For eksempel kan en pre-rasjonell person tro at det å bære en bestemt amulett bokstavelig talt vil beskytte dem mot all skade, basert på et udifferensiert magisk verdensbilde. En transrasjonell person kan oppleve en dyp, sammenhengende følelse av universell beskyttelse eller flyt, men vedkommende vil ikke forveksle denne dype følelsen med et bokstavelig, magisk skjold. Feilslutningen oppstår når vi ser på den pre-rasjonelle magiske troen som en avansert "åndelig" innsikt.

En førrasjonell tilnærming til autoriteter kan innebære at man blindt aksepterer alt en guru sier uten å stille spørsmål, bare fordi vedkommende oppfattes som mektig eller "opplyst". En transrasjonell person kan utvikle dyp tillit til universet eller en åndelig vei, men denne tilliten bygger ofte på dyp personlig innsikt, erfaring og en bevissthet som omfatter, snarere enn omgår, kritisk dømmekraft. Å forveksle den prerasjonelle, ofte naive, aksepten med den dype, kroppsliggjorte tilliten til det transrasjonelle er et klassisk eksempel på en feilslutning.

Denne forståelsen av distinkte utviklingsstadier suppleres på en vakker måte av zenbuddhismens begrep om "Nybegynnersinnet" (Shoshin) [6]. Selv om "Beginner's Mind" ikke er et utviklingstrinn i Wilbers forstand, illustrerer det en bevissthetskvalitet som kan kultiveres på det transrasjonelle nivået, men som overfladisk sett kan forveksles med en før-rasjonell tilstand.

Et barn har fra naturens side en form for "nybegynnersinn": en spontan åpenhet, nysgjerrighet og mangel på forutinntatte forestillinger i møte med verden. Dette er en før-rasjonell uskyld, kjennetegnet av en udifferensiert bevissthet som bare tar ting som de er, uten filter av etablert kunnskap eller dømmekraft.

Zen-idealet om "Nybegynnersinnet" er imidlertid noe langt mer dyptgripende og bevisst kultivert. Det er en transrasjonell tilstand som oppnås gjennom streng praksis og dyp innsikt. Det betyr at man nærmer seg et emne, selv om man er ekspert på det, med samme åpenhet, iver og mangel på fastlåste ideer som en nybegynner. Dette er ikke et resultat av uvitenhet, men av visdommen som ligger i å innse grensene for ens egen kunnskap og de uendelige mulighetene for dypere forståelse. Det innebærer at man bevisst gir slipp på ego, antakelser og tillærte rammer for å oppfatte virkeligheten med fornyet klarhet og direktehet. Denne svært raffinerte tilstanden inkluderer evnen til rasjonell tenkning, men overskrider dens rigide grenser og tilbyr en mer ekspansiv og tilpasningsdyktig måte å vite på.

Det autentiske "nybegynnersinnet" er et vitnesbyrd om den sofistikerte enkelheten som kan oppnås på det transrasjonelle stadiet, og som integrerer intellektuell mestring med en åpen, stadig lærende ånd. Å forveksle dette sanne "Nybegynnersinnet" med enkel, førrasjonell naivitet er et perfekt eksempel på pre/trans-feilslutningen i aksjon. Det ene er et høydepunkt av integrert forståelse, det andre er bare et tidlig utviklingsstadium.

2.1.2 Tilstander er ikke stadier: Hvorfor høydepunkter ikke er ensbetydende med mestring

Wilber er veldig tydelig på dette: "Tilstander er ikke stadier." Du kan ha en overveldende åndelig opplevelse (en stat) som å føle guddommelig salighet under meditasjon. Men det betyr ikke at du lever permanent på vismannsnivå. Du kan våkne opp i morgen og fortsatt være et stort kaos og kjefte på romkameraten din over oppvasken (klassisk før-rasjonell stemning). En midlertidig stat transcendens betyr ikke at du har mestret etappe av transrasjonell visdom. 

Pre/trans-feilslutningen er som et kosmisk tilfelle av forvekslet identitet. Neste gang du ser noen som oppfører seg "åndelig", men som på en måte er off, spør deg selv: Er de virkelig hevet over spillet, eller har de bare ikke spilt det ennå? Og hvis du selv jakter på opplysning, så husk: Et prangende åndelig øyeblikk gjør deg ikke til en mester. Virkelig vekst tar tid, selvinnsikt og en vilje til å se dine egne problemer i øynene om og om igjen.

2.2. Gurufellen: Hvordan Pre/Trans-feilen gir næring til autoritet og misbruk

2.2.1 Å forveksle umodenhet med transcendens

Tenk deg en karismatisk guru som hevder å være "hevet over moralen" eller "hinsides godt og ondt". De kan få voldsomme følelsesmessige utbrudd, kreve total lojalitet eller oppføre seg som om regler ikke gjelder for dem. Noen tilhengere vil kanskje tenke: "Jøss, de er så opplyste! De har overskredet normale menneskelige ting!" Men vent litt, hva om de ikke står over moralen, men under den? Kanskje de bare er emosjonelt umodne, manipulerende eller sitter fast i et før-rasjonelt tankesett der de oppfører seg som en småbarnskonge og higer etter kontroll og oppmerksomhet.

Denne sammenblandingen er vanlig i åndelige kretser. Folk kan se en gurus sinne og kalle det "guddommelig shakti" (åndelig energi), eller unnskylde guruens kulde med "løsrivelse". Men det er mer sannsynlig at denne atferden bare er dysfunksjon forkledd som guddommelig energi eller åndelig løsrivelse.

I den voksende verdenen av moderne åndelighet, der søkende mennesker henvender seg til guruer, coacher og tilretteleggere for å finne mening og transcendens, slår Geoffrey D. Falk ned en bombe. Boken hans, Avkledning av guruene [7]er ikke subtil. Det er en kontroversiell avsløring av noen av de mest ærverdige åndelige lederne i forrige århundre. Utover sladderet reiser den et spørsmål som gir ekko i vår kollektive psyke: Hva skjer når vi gir avkall på kritisk tenkning i transcendensens navn?

Falks bok beskriver en rekke tilfeller der fremtredende åndelige skikkelser, til tross for sin dype lære og store tilhengerskare, har utvist en atferd som er stikk i strid med den visdommen de forfekter. For eksempel forteller han om Swami Muktananda, en høyt respektert Siddha Yoga-guru, som ble beskyldt for å ha utnyttet sin makt over kvinnelige hengivne, men hvis påståtte opplysning ikke forhindret beskyldninger om at han utnyttet denne makten. På samme måte belyser Falk det intrikate nettet av økonomiske og etiske kontroverser som omgir personer som Chögyam Trungpa, en sentral skikkelse i å bringe tibetansk buddhisme til Vesten, hvis lære om "gal visdom" ofte ble ledsaget av et angivelig høyt alkoholforbruk og seksuelle overgrep.

Budskapet er klart: Åndelig autoritet gjør ikke noen immun mot ego, impulser eller overgrep. Dette gjenspeiler i stor grad det Wilber skisserer i sitt konsept om utviklingslinjer: Du kan ha høy åndelig erkjennelse og likevel være moralsk eller følelsesmessig umoden. Opplysning er ikke slutten på veksten; det er én linje blant mange, og ofte ikke den mest integrerte.

2.2.2 Når åndelig forbigåelse blir til kaos i samfunnet

Det er her det begynner å bli spennende. Pre/trans-feilslutningen kan bli til åndelig omgåelse, bruk av åndelige ideer for å unngå virkelige problemer. Se for deg et åndelig samfunn der alle er så opptatt med å jakte på "opplysning" at de ignorerer røde flagg. Kjefter guruen på folk? "Å, det er bare hans guddommelige ild!" Noen er grusomme? "De er bare løsrevet fra egoet!" Grenser blir ikke respektert? "Det er bare egoets feller!" Plutselig får dårlig oppførsel et frikort fordi den blir stemplet som "åndelig".

Dette kan gjøre hele grupper dysfunksjonelle. I stedet for å vokse mot sann visdom, blir de sittende fast i å rasjonalisere et førrasjonelt kaos. Men hva er det som gjør at disse motsetningene kan vedvare?

Ifølge Falk [7]Det er en psykologisk projeksjonsmekanisme, drevet frem av fellesskapets dynamikk og en dyp menneskelig lengsel etter visshet og frelse. Når vi ser en guru som "oppvåknet", fraskriver vi oss ubevisst vår handlekraft, vår tvil og vår dømmekraft. Vi forlater våre egne utviklingslinjer og gjør oss selv mindre i deres nærvær. Denne overgivelsen kan føles som hengivenhet. Men i noen tilfeller er det åndelig forbigåelse i forkledning.

3. Den ærlige veien: Lengsel etter dybde uten å miste oss selv

Hvordan forener vi denne harde kritikken med den genuine lengselen etter åndelig dybde? Ved å huske dette: Åndelig vekst er ekte, men ingen får et frikort. Ikke læreren. Ikke studenten. Ikke guruen. Ikke du. Vi må utvikle oss på tvers av grenser, og integrere innsikt med ydmykhet, makt med ansvarlighet og visdom med relasjonsetikk. Åndelighet, når den er moden, handler ikke om å tilbe perfekte mennesker. Det handler om å bli et mer fullkomment menneske selv.

Når vi dekonstruerer myten om den allvitende guruen, gjenvinner vi noe helt avgjørende: vår egen autoritet til å vokse, stille spørsmål og utvikle oss i alle retninger.