Metakrisetankegangen: Hvorfor indre transformasjon er nøkkelen

Vi lever ved en sivilisatorisk terskel. Hvert eneste system vi er avhengige av, økologisk, økonomisk, politisk og sosialt, viser tegn på utmattelse, fragmentering og kollaps. Og likevel er det noe annet som rører seg under ruinene: en stille, men kraftfull oppfordring til å huske, til å tenke nytt, til å veve stoffet til vår kollektive fremtid på nytt.

Dette er ikke bare en krise knyttet til klima, ulikhet eller tillit. Det er en metakrise: en sammenfiltret polykrise av systemsvikt med røtter i en dypere frakobling mellom mennesker og natur, sinn og kropp, selv og andre, handling og væren. Kjernen i dette bruddet er ikke et spørsmål om teknologi eller politikk alene, men om bevissthet.

Våre ytre strukturer speiler vår indre arkitektur. Det betyr at det å forandre verden krever mer enn bedre strategier, og det krever et skifte i den indre tilstanden til dem som leder. Det er dette som mangler i mange transformasjonsbestrebelser: den indre dimensjonen, psyken, sjelen, nervesystemet, de verdiene vi legemliggjør når ingen ser på, ikke bare i styrerom eller globale fora, men i hvordan vi opptrer i hjemmene våre, i våre vennskap, i lokalsamfunnene våre. Lederskap i denne forstand er ikke en tittel, men en nærværspraksis som er tilgjengelig for oss alle.

I denne bloggen utforsker vi hvorfor indre arbeid er en form for dyp aktivisme, noe som er avgjørende for enhver leder som ønsker å møte vår tid med integritet, visjon og tjeneste.

Vi skal utforske:

• Hva metakrisen er, og hvorfor konvensjonelle løsninger stadig kommer til kort,
• De seks grunnpilarene i et bevisst lederskap i en tid preget av dyp usikkerhet,
• Hvordan du kan kultivere og legemliggjøre dette tankesettet gjennom daglig praksis.

Dette er ikke et kart for perfeksjon, men et kompass for ledere som er villige til å gå på kanten mellom sammenbrudd og gjennombrudd, med etisk klarhet og et åpent hjerte. For verden trenger ikke helter, den trenger flere mennesker som har kommet hjem til seg selv.

Metakrise og hvorfor teknokratiske løsninger ikke er nok

Hva er metakrisen?

Vi lever i en tid som ikke ligner noen annen. Et øyeblikk der krisene ikke bare blir flere og flere, men også mer og mer sammenfiltrede: økologiske, økonomiske, sosiale, politiske, psykologiske og åndelige. Ikke isolerte problemer med klare løsninger, men dypt sammenvevde sammenbrudd i systemer, historier og meningsskaping.

Kanskje har du hørt om begrepet "polykrise", som refererer til flere samtidige kriser (f.eks. klimaendringer, pandemier, økonomisk ustabilitet, geopolitiske konflikter og ulikhet) som samvirker på måter som forsterker konsekvensene av dem. Begrepet legger vekt på konvergensen mellom ulike kriser, der den kombinerte effekten er større enn summen av de enkelte delene. En polykrise kan for eksempel innebære at klimadrevet migrasjon forverrer politisk ustabilitet, som i sin tur forstyrrer økonomiske systemer.

Metakrise er et bredere, mer filosofisk begrep som går utover summen av enkeltkriser og tar for seg de underliggende drivkreftene. Det fokuserer på de grunnleggende årsakene, for eksempel mangelfulle kulturelle verdier, dysfunksjonelle institusjoner eller ikke-bærekraftige systemer (f.eks. kapitalisme, ekstraktivisme, individualisme), som genererer og opprettholder flere kriser. Metakrise antyder en dypere, systemisk svikt i menneskehetens evne til å navigere i kompleksitet, ofte knyttet til problemer som kortsiktig tenkning, feiljusterte insentiver eller utilstrekkelig sensemaking  [1]. 

Dette er metakrisen: En krise av kriser. Det er et brudd i selve grunnlaget for hvordan vi forholder oss til verden, til hverandre og til hva det vil si å være menneske. Det er ikke bare klimaendringene, det er verdensbildet som behandler naturen som en ressurs som skal forvaltes. Det handler ikke bare om sammenbrudd i den mentale helsen, men om en kultur preget av frakobling, forbruk og hyperindividualisme. Det er ikke bare institusjonell svikt, det er en uthuling av tillit, mening og kollektiv visjon.

Grensene for det teknokratiske sinn

I møte med en slik kompleksitet har den dominerende responsen vært teknokratisk: smartere politikk, bedre beregninger, AI-drevet optimalisering, avkarboniseringsmål, planetariske dashbord. Dette er ikke feil, men de er ufullstendige [2] [3] [4] [5]. De antar at vi kan fikse verden uten å endre oss selv, at bedre verktøy vil redde oss fra konsekvensene av en bevissthet som skapte problemet i utgangspunktet.

Men her er den harde sannheten: Ingen systemoppgradering kan reparere bruddene i vår indre verden. Vi står ikke bare overfor en mangel på informasjon eller teknologi. Vi står overfor en svikt i persepsjon, formål og tilstedeværelse. En sivilisasjonsmessig frakobling fra oss selv, fra naturen, fra hverandre.

Teknokratiske løsninger fungerer ofte som bandasjer på et brukket bein. De kan redusere symptomene midlertidig, men de etterlater det dypere bruddet uhelbredet:

• Måten vi objektiverer den levende verden på.
• Måten vi verdsetter fart fremfor visdom og dybde.
• Måten vi måler fremskritt på, gjennom utvinning og dominans.
• Måten vi outsourcer ansvar på og unngår indre oppgjør.

Så lenge disse mønstrene forblir intakte, vil ingen effektivisering føre til fornyelse. Ingen mengde innovasjon vil føre til transformasjon. Systemet vil fortsette å gjenskape seg selv: smartere, raskere og tommere.

Hvorfor et indre skifte er avgjørende

Det som trengs, er ikke bare en ytre forandring, det er en indre evolusjon: et skifte i selve operativsystemet i vår bevissthet. Og dette er ikke abstrakt filosofi, det er dypt pragmatisk.

• Uten emosjonell modenhet blir innovasjonene våre festninger for egoet, ikke broer for fellesskapet.
• Uten selvinnsikt ompakker vi utvinning som fremskritt og kaller det bærekraft, og gjenskaper dermed de samme paradigmene som vi hevder å overskride.
• Uten indre romslighet forveksler vi hastighet med effektivitet og hastverk med viktighet.
• Uten åndelig forankring tolker vi kompleksitet som kaos og mister orienteringen mot det som virkelig betyr noe. Når vi mister forbindelsen til det hellige, tror vi at verden er ødelagt ... mens det i virkeligheten er vi selv som er det.

Metakrisen krever noe helt nytt av oss. Hvis vi bare fokuserer på ekstern innovasjon, risikerer vi å akselerere kollapsen. Men hvis vi våger å utvikle oss på innsiden, åpner vi døren til en annen type fremtid: en fremtid vi kan skape sammen, bevisst og kollektivt.

Så dette er en terskel. Og hvordan vi krysser den, avhenger av hvem vi er i ferd med å bli, individuelt og kollektivt.

Arkitekter for endring: Å bygge et rammeverk for en splittet verden

Å lede i en tid preget av sammenbrudd og gjennombrudd innebærer å bli den typen person som kan romme spørsmålene, paradoksene og smerten, og likevel handle med klarhet og omsorg. Denne typen lederskap er ikke forankret i karisma eller kontroll, men i indre sammenheng, emosjonell intelligens og dybde.

Hva er det som skal til? Her er de seks grunnpilarene i tankesettet vi mener er avgjørende for å lede i metakrisetider:

1. Radikal selvinnsikt

Du kan ikke forandre et system som du ubevisst gjenskaper i deg selv, dette er fundamentet. Mange av verdens mest vedvarende kriser er ikke bare et resultat av ødelagte systemer, men også av de indre tilstandene til menneskene som opprettholder dem. Systemer er forlengelser av bevisstheten; de gjenspeiler verdiene, frykten og antagelsene til dem som har skapt dem. Uten dyp selvinnsikt risikerer ledere å forsterke de samme mønstrene som de forsøker å endre, selv om det skjer i innovasjonens eller bærekraftens navn. Indre transformasjon blir ikke bare en personlig reise, men et strategisk arbeid for systemisk endring [6] [7] [8] [9]. 

Transformasjonsledelse begynner innenfra. Det krever mot til å vende blikket innover, til å undersøke den skjulte arkitekturen i psyken din: de begrensende overbevisningene du har arvet, de blinde flekkene som er formet av kultur og kondisjonering, de uløste sårene som utløser reaksjonene dine, og egomønstrene som filtrerer hva du ser og hvordan du leder. Det handler ikke om å bli en feilfri person, men om å bli en som kan se klart, medfølende og kontinuerlig.

Vi kultiverer dette gjennom øvelser som avdekker vårt indre landskap, som for eksempel skyggearbeid (integrere de delene av oss selv som vi har fortrengt)Vi trenger somatisk bevissthet (å lytte til kroppens visdom) og selvrefleksjon som går utover overflaten. Vi kan fremskynde denne reisen ved å jobbe med en coach eller terapeut og ved aktivt å søke tilbakemeldinger, ikke for å bekrefte identiteten vår, men for å utvide den.

2. Emosjonell modenhet og nervesystemets motstandskraft

I tider med sammenbrudd og usikkerhet blir emosjonell intelligens og nervesystemets motstandskraft kjerneegenskaper for effektivt lederskap og organisatorisk tilpasningsevne under overganger [10] [11] [12] [13]. 

Denne pilaren handler om å bli en leder hvis tilstedeværelse ikke eskalerer kaos, men skaper trygghet, hvis emosjonelle landskap ikke er undertrykt, men integrert. Det betyr ikke å være rolig til enhver tid, men å kunne være til stede i stormen, bearbeide frykt og sorg og respondere i stedet for å reagere.

Vi bygger denne kapasiteten ved å lære oss å navigere i våre indre stormer, ved hjelp av verktøy som pustearbeid og andre teknikker for å regulere nervesystemet. Dette kan også kreve traumebevisst lederskap, som anerkjenner hvordan tidligere erfaringer former våre nåværende reaksjoner.

3. Systemisk leseferdighet: Å se helheten

Metakrisen er ikke en samling isolerte problemer, men et sammenfiltret nett av tilbakekoblingssløyfer. For å navigere i denne kompleksiteten kreves det en ny type lederskap: et lederskap som er forankret i systemtenkning, et lederskap som er i stand til å zoome langt nok ut til å se helheten, og zoome langt nok inn til å respektere delene.

Ledere som dyrker systemkompetanse, kan utvikle evnen til å gjenkjenne mønstre bak hendelser, identifisere grunnleggende årsaker snarere enn symptomer, og forutse hvordan tiltak i én del av systemet kan få ringvirkninger i hele systemet. [14] [15] [16] [17]. Dette tankesettet bidrar til mer nyanserte, tilpasningsdyktige og etisk funderte beslutninger.

Ved å gå fra lineær tenkning til dynamisk bevissthet blir lederne bedre rustet til å håndtere vippepunkter, kaskaderisiko og de dypere gjensidige avhengighetene som definerer vår tid.

Men dette er ikke en teoretisk øvelse, det er en måte å oppfatte på. Vi utvikler den ved å studere systemtenkning (forstå sammenhengene og tilbakekoblingssløyfene i et system), utforske begreper som planetariske grenser og økologisk gjensidig avhengighet for å forstå vår plass i det globale nettet av liv, og ved bevisst å fornemme mønstre på tvers av tid og skala.

4. Moralsk mot og verdiklarhet

I en verden der kortsiktige gevinster belønnes, og konformitet ofte er tryggere enn autentisitet, krever det mot å holde seg på linje med det som virkelig betyr noe.

Verdier er ikke bare personlige preferanser, de er systemenes usynlige arkitektur. I tider med endring avgjør de hva som blir beskyttet, hva som blir prioritert, og hva som blir tenkt nytt. Ledere med klare verdier kan fungere som stabiliserende krefter i en usikker tid, og gi retning som ikke er forankret i ideologi, men i integritet. Moralsk mot gjør det mulig for disse verdiene å gå fra teori til praksis: å forme kulturer, styre retningslinjer og forankre systemiske endringer i noe som stikker dypere enn bekvemmelighet eller konsensus. Uten dette fundamentet risikerer endring å bli performativ eller skjevfordelt. Men med et slikt fundament blir endringene prinsippbaserte, sammenhengende og bærekraftige. [18] [19].

Denne pilaren handler om klarhet i kompleksitet, og evnen til å handle ut fra et sted der man tilpasser seg i stedet for å reagere. Moralsk mot er broen mellom det du tror på, og hvordan du leder. Det forvandler verdier fra abstrakte idealer til konkrete valg, fra øyeblikk til øyeblikk, spesielt når det er vanskelig.

For å gjøre dette til virkelighet, skaper vi denne klarheten gjennom en kontinuerlig forpliktelse til å tilpasse oss. Dette innebærer blant annet verdiavklaringsøvelser som gjør det etiske kompasset vårt synlig, daglige kontroller for å se om vi etterlever verdiene våre, og etisk refleksjon og dømmekraft som hjelper oss med å ta integritetsriktige valg i tvetydige situasjoner.

5. dyp empati og relasjonell visdom

Det kan ikke skje noen virkelig systemendring uten en endring i hvordan vi forholder oss til hverandre [20] [21] [22]. Systemisk transformasjon er i bunn og grunn relasjonell. Det handler ikke bare om å endre politikk eller strukturer, det handler om å endre kvaliteten på vårt nærvær med hverandre.

Lederskap i vår tid defineres ikke lenger av kontroll eller karisma, men av lydhørhet for den uuttalte smerten i rommet, for visdommen i den kollektive intelligensen, for de stemmene som lenge har vært brakt til taushet eller satt på sidelinjen. Dyp empati er en strategisk evne som gjør oss i stand til å se det menneskelige og det mer-enn-menneskelige [23] økosystem slik det virkelig er: sammenkoblet, dynamisk og levende.

Relasjonell visdom er altså evnen til å navigere i kompleksitet med hjertet. Det handler om å kunne romme paradokser, om å lytte uten å måtte fikse, om å bygge rom der tillit ikke er noe man krever, men noe man gjør seg fortjent til. Når vi forplikter oss til denne praksisen, endrer vi ikke bare samtaler, vi endrer kulturer.

Denne pilaren handler om å dyrke frem et relasjonelt felt der trygghet, verdighet og forvandling ikke bare er mulig, men uunngåelig. Vi kultiverer dette gjennom våre relasjoner, Vi praktiserer ikke-voldelig kommunikasjon for å skape kontakt utover konflikter, vi skaper lyttesirkler for å få kollektiv visdom, og vi engasjerer oss i arbeid mot undertrykkelse som hjelper oss å se verden fra ulike perspektiver. Ydmykhet blir vår rettesnor i flerkulturelle miljøer.

6. Indre forankring i mystikk og mening

Hvis vi skal kunne håndtere vår tids enorme kompleksitet, må vi være forankret i noe dypere enn intellekt, strategi eller prestasjoner. Denne siste pilaren inviterer oss til å erkjenne en sannhet som ofte forblir uuttalt i lederskapsmiljøer: Metakrisen er ikke bare økologisk, politisk eller økonomisk, den er dypt åndelig. Den konfronterer oss med eksistensielle spørsmål: Hvem er vi egentlig? Hva tilhører vi? Hva er det som virkelig er verdt å beskytte, elske og tjene?

Med åndelighet mener vi ikke religion eller dogmer. Vi mener menneskets medfødte lengsel etter å være forbundet med noe som er større enn en selv: noe tidløst, mystisk og meningsfylt. Denne typen åndelighet kan være svært sekulær og samtidig dypt hellig. Det er ærbødigheten vi føler i møte med en skog, ærefrykten som vekkes av en nattehimmel, sorgen som ærer livet, gleden som ikke trenger noen grunn. Det er jordsmonnet som moralsk mot, medfølelse og økologisk ansvar kan vokse ut av.

Uten denne indre forankringen risikerer systemendringer å bli overfladiske, bare enda en iterasjon av kontroll forkledd som fremskritt. Men når ledere (og vi) er forbundet med mening, kan de handle ikke bare ut fra det som haster, men også ut fra ærbødighet. De kan ikke bare lede med hodet, men også med hjertet og sjelen på linje.

 Denne typen grunnfestet spiritualitet fremmer motstandskraft, vekker etisk klarhet og redefinerer hva vi anser som hellig gjennom konkrete forpliktelser overfor livet: jorden, fremtidige generasjoner, biologisk mangfold, rettferdighet, skjønnhet og tilhørighet.  [24] [25]. 

Bevisste ledere er ikke redde for å bringe sjelen tilbake i samtalen. De lar seg ikke bare lede av måltall og tidsfrister, men også av stillhet, undring og en dypere tillit til livets regenerative intelligens. På den måten minner de oss om at transformasjon ikke bare handler om å fikse det som er ødelagt, men om å huske det som er helt.

Dette skiftet krever at vi kultiverer en forbindelse til det som er hellig utover selvet. Dette kan gjøres gjennom kontemplative undersøkelser (dype, åpne spørsmål), ved å finne stillhet for indre lytting, og ved å knytte oss til den mer-enn-menneskelige verden som en kilde til ærefrykt og veiledning. Vi lærer å stille dypere spørsmål som "Hva er hellig?", "Hva er vi egentlig her for å tjene?" i stedet for bare "Hva fungerer?".

Disse pilarene er ikke avkrysningsbokser, de er invitasjoner til å bli den typen ledere og mennesker som denne verden så sårt trenger. Ikke kriseforvaltere, men forvaltere av fornyelse. Å lede i metakrisen er å bli både mer hel og mer ydmyk, og det handler om å se at kvaliteten på vår indre verden former skjebnen til den ytre.

For intet system kan utvikle seg utover bevisstheten til dem som former det. Og slik begynner vi, igjen og igjen, fra innsiden og ut.

Daglig praksis for et tankesett som kan møte metakrisen

Den tankegangen som trengs for å møte metakrisen, er en disiplin som handler om å bli til. Den formes i de stille øyeblikkene og de små valgene. 

Så hvordan kan det se ut? Nedenfor presenterer vi et sett med daglige ritualer som kan hjelpe deg i gang på denne veien. 

1. Senk farten for å se klart

I en verden som er avhengig av fart, er det å bremse ned en radikal handling: Ta en pause før du reagerer. Gi deg selv tid til å legge merke til kroppen din, tankene dine, tonen i stemmen din, måten du går inn i et rom på.

"Det haster i disse tider; la oss sette ned tempoet." - Bayo Akomolafe

Hvorfor det? Fordi klarhet begynner med stillhet. Når vi senker tempoet, blir vi mindre styrt av ubevisste mønstre og mer oppmerksomme på hva som virkelig trengs.

2. Utvid omsorgssirkelen din

Metakrisen er en fragmenteringskrise: en relasjonell krise, som vi allerede har snakket om tidligere. Den er konsekvensen av at vi har glemt hvor dypt sammenvevd vi er med hele livet. Vi har trukket omsorgssirklene våre for små, begrenset til det som er praktisk, velkjent og lønnsomt. Men for å kultivere et regenerativt tankesett må vi strekke hjertene våre utover det vante.

• Øv deg på å se gjennom en annens øyne, særlig når det gjelder noen du har vanskelig for å forstå.
• Tilbring tid i naturen: ikke som kulisser, men som pårørende.
• La valgene dine spørre: Hvem eller hva påvirker dette utover meg?

Omsorg er revolusjonerende. Det endrer hvordan vi forholder oss til makt, til formål og til muligheter. Det endrer hvordan vi utformer systemer, hvordan vi opptrer i konflikter, hvordan vi definerer suksess. Det minner oss om at det å tjene livet er å se oss selv som en del av det, ikke over det.

3. Gjør indre arbeid som en borgerplikt

Midt i den globale kollapsen er det viktigste vi kan gjøre for verden å ta vare på vårt indre landskap. Det er slik vi metaboliserer frykt, sorg og skam, slik at vi ikke projiserer dem ut i verden som kontroll, vold eller apati.

• Før dagbok. Ikke bare hva du tenker, men også hva du føler.
• Lær deg å leve med ubehaget uten å prøve å fikse det.
• Gjør skyggearbeid: Hvilke deler av deg selv outsourcer du fortsatt, klandrer, fornekter?

Dette er ikke terapi for selvet alene, det er sjeleforvaltning for kollektiv transformasjon.

4. Dialog som forandrer deg

Metakrisen løses ikke gjennom bedre argumenter. Den vil bli dempet gjennom bedre lytting.

• Gå ikke inn i samtaler for å overbevise, men for å bli forandret.
• Lytt uten å forberede svaret ditt.
• Snakk ikke for å dominere, men for å skape kontakt.
• Vær åpen for å bli overrasket.

La samtalene bli rom der nye fremtider øves inn.

5. Øv deg på mikrointegritet

Systemer endres gjennom små handlinger og formes av øyeblikk som ingen ser. Hva du tolererer, hvordan du snakker, løftene du holder, måten du viser deg på når ingen ser på - dette er de daglige ritualene som skaper integritet.

Spør deg selv hver kveld: Levde jeg i dag i tjeneste for det som betyr mest? Integritet er ikke perfeksjon, men ærlighet.

Mikrointegritet er måten vi gjør oss fortjent til fremtidens tillit.

6. Hold deg i relasjon med mysteriet

Som vi har diskutert tidligere, er det å møte metakrisen ikke bare en teknisk utfordring, det er en åndelig innvielse. Du vil ikke alltid vite hva du skal gjøre, det er ikke meningen. Men du kan forholde deg til det ukjente, med ærbødighet i stedet for frykt.

• Skap hellig tid: 10 minutter om dagen til å sitte i stillhet, ikke for å få svar, men for å være til stede.
• La skjønnheten berøre deg: En soloppgang. Et stykke musikk. Lyden av vind gjennom løv. La den gjennomtrenge nummenheten.
• Still dypere spørsmål enn "Hva bør jeg gjøre?" Prøv heller: Hva slags menneske ønsker jeg å bli i disse tider?

La mysteriet være din læremester.

7. Legemliggjør regenerative rytmer

Du er ikke en maskin, du er et økosystem. Og økosystemer beveger seg ikke i rette linjer: De pulserer, snurrer, hviler, fornyer seg.

Føl årstidene, lytt til kroppen, hvil så dypt som du streber etter. Når vi lever i rytme, begynner vi å lede ut fra livet. 

Regenerasjon begynner med kroppen.

8. Skap skjønnhet som en motstandshandling

Skjønnhet er motstand. Det er slik vi minner verden, og oss selv, om at livet fortsatt er verdt å elske.

Lag mat med omtanke. Skriv en linje med poesi. Ta vare på en plante. Tilby vennlighet uten transaksjoner. Skjønnhet vekker oss, for å føle ærefrykt er å huske hva som er hellig. Og å huske det som er hellig ... er å begynne å beskytte det.

Og det vi beskytter med kjærlighet, har en sjanse til å leges.

Derfor er rom som gir rom for og fordyper indre utvikling, i ferd med å bli en viktig infrastruktur for transformasjon. Over hele verden vokser det frem et økende antall rom som fremmer denne prosessen, inkludert retreater, gruppeprosesser og læringsmiljøer som er dedikert til transformasjon. Ett av disse rommene er Evolute Institutesom tilbyr fordypende programmer som er utformet for å hjelpe søkere med å navigere gjennom indre terskler og utvikle den psykologiske motstandskraften og klarheten som trengs for å møte dette øyeblikket.

Konklusjon: Fra indre skifte til kollektiv transformasjon

Metakrisen er et speil som reflekterer den dypere frakoblingen i hjertet av vår sivilisasjon. Den ber oss om å tenke nytt, ikke bare om hva vi gjør, men også om hvem vi er som mennesker. Fremtiden vi lengter etter, vil ikke komme fra mer av det samme: mer fart, mer kontroll, flere overflateløsninger, men fra et radikalt bevissthetsskifte som begynner innenfra og ut, en verden som er vevd på nytt av oppvåknede fellesskap av mennesker som har husket hvordan de kan stå i et rett forhold til seg selv, til hverandre og til livet.

"Ingen ny teknologi, datamaskiner og Internett, romteknologi, nanoteknologi eller bioteknologi vil kunne stoppe fortsatt krigføring, rasisme og miljøødeleggelser. Dette er et avgjørende punkt i vår historie. Vitenskapens og teknologiens krefter må nå matches av menneskehetens indre utvikling." - Jack Kornfield

Når vi velger å gjøre dette indre arbeidet, forbereder vi oss ikke bare på å lede gjennom kriser, vi blir også en del av den dypere forvandlingen som dette øyeblikket krever. Invitasjonen er enkel, men radikal:

Å ta vare på jordsmonnet i din indre verden er den dypeste formen for ansvar vi kan ta.